Jeg hadde planlagt å være skikkelig flink pike den uka her, trene på mandag, tirsdag, onsdag og torsdag! Gjennomførte en økt i går, og var rimelig gira og klar for de tre andre. Men på kvelden i går, begynte hjertet å tulle. Hjertet tuller alltid med meg når jeg ikke har det så greit, men nå har jeg jo det veldig greit. Jeg er født med en hjertefeil, men ingen leger har funnet ut av hva det er. Det bare løper fort, sier de. Nei, eller, jo, det galopperer jo, men det gjør fryktelig vondt samtidig. Hele greia ble ti hakk verre når ulykka skjedde. Og kjenner jeg etter, tuller det nå og. Men jeg lar meg ikke stoppe av sånt, så jeg skulle trene i dag og! Sommer kroppen is needed. Men så sto jeg opp i dag, og da begynte kroppen å krangle med en gang. Den krangler vanligvis bare på kvelden, men i dag kranglet den i det jeg tok mitt første steg ut av senga. Fysioterroristen min har jo sagt at med den måten jeg går på, er det store muligheter for at jeg kan ødelegge den dritten. Den kjennes ødelagt ut nå, akkurat som om den har knust, også holder den stramt rundt musklene mine. Jeg blir alltid så trist når kroppen krangler, jeg trenger ikke den konstante påminnelsen om at det har skjedd noe livsfarlig med den. Og når hjertet i tillegg tuller, blir det for mye for meg. Jeg klarer meg med smerten jeg, den er jo daglig. Føler jeg lever da, hvis du skjønner? Men jeg skal ikke måtte behøve å takle det. Og jeg synes hvertfall ikke alt behøver å komme samtidig. Ikke nå som ting stabler seg rundt meg. Screw you
Jess jess. Det at jeg endelig tok til fornuften etter nesten fire år, det å skulle bli henvist til psykolog, var tøft for meg. Ja, jeg trenger en. Men samtidig trenger jeg ikke en. Jeg var jo ganske mye alene for en liten stund tilbake, alt gikk ikke helt min vei, as usual. Kjæresten min sa til meg at han faktisk ikke takla å se meg så trist, og det uten å vite hvorfor. Dro derfor til legen, ba han henvise meg til voksenpsykiatrisk, psykolog. Jeg trodde faktisk jeg hadde en sterk sak, HO HER TRENGER HJELP! Og jeg sier ikke dette for å klage, jeg er en utrolig glad jente, men jeg har opplevd litt for mye teite ting hele livet, og etter ulykka eskalerte alt til tusen. Jeg husker ikke hva det sto i svaret på henvisningen, har kastet det brevet, men jeg fikk avslag. Jepp - avslag. Det var en downer. Men jeg tenkte at siden jeg allerede hadde underkastet meg, kunne jeg fortsette med det. Skulle derfor finne min egen! Det ble dyrt, men jeg tenker at det er verdt det. Men nå som jeg har fått denne jente gjengen på plass, har mye ordnet seg for meg. Føler meg inkludert. Men her en dag ringte telefonen min, det var de. Jeg var først litt sånn; Are you joking with me? Vet du hva de sa? De spurte om de kunne komme til meg. Først får jeg avslag, og så ringer de meg fra AKUTTMOTTAKET innenfor sånt, spør om de kan komme. YOU ARE JOKING WITH ME! Først får jeg avslag, det var ikke alvorlig nok, og så ringer de meg fra akuttmottaket? Er jeg den eneste som synes dette er litt for useriøst? Jeg var litt tom for ord, svarte på det de spurte om, og avtalte en tid. Men jeg er negativt innstilt. Du gir ikke avslag på en "såpass alvorlig" henvisning, for så å bare være helt.. Halla! Greit at vi kommer en tur eller? Prekæs! <- Det blir alt for useriøst. Jeg føler de gambler med liv. Jeg er ikke typen til å ta livet av meg, men hva om dette hadde vært en annen person som ikke er like stabil psykisk som meg? Det kunne ha endt stygt. Skal du få hjelp i Norge, må det være livsfarlig. Men ellers, hva om du er sykelig deprimert og suicidal? Hahahahah, stell deg i køen kjære, det er 100 stykk foran deg! USERIØST. U-S-E-R-I-Ø-S-T!
Er litt i villrede om dagen. Jeg er usikker, forvirra, lei meg - fordi jeg ikke vet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg, hvordan jeg skal være, hva jeg skal gjøre, og det i forhold til alle. Venner. Kjæreste. Familie. Jeg føler at alt liksom er så.. Forvirrendes. Hos vennene får jeg det, hos kjæresten får jeg det helt motsatte, hos familien får jeg noe helt annet enn de to førstnevnte. Det er kanskje sånn det skal være, ja. Men det blir som å skulle lese i en morsom og glad bok, helt til noen river fra deg boka og gir deg en trist bok, fortsett å les i den. Det forvirrer meg. Det er så store forskjeller, og jeg blir helt sprø av det. Jeg vet på en måte ikke hvem jeg har hvor. Tidligere hadde jeg han der, men nå er han borti der. Jeg hadde også ho rett rundt hjørnet, men nå er det brått mange hjørner. Jeg skulle gjerne ha skrevet navnet til den/de det gjaldt, men jeg er ikke der lenger. Nå bruker jeg heller tid på å finne ut av løsninger selv, ikke blabre ut om alt mulig her. Jeg suger til det. Uka som kommer skal jeg bruke til å finne løsninger. Ikke nødvendigvis tenke på de, men gjøre alt mulig annet, ta meg litt tenke fri. Så kanskje når jeg da først tenker, vet jeg. Kanskje? Jepp, one of those days
Skulle ønske kroppen min behandla meg pent, skulle ønske stemmen gjorde meg 100% forstått, skulle ønske jeg ikke var så sårbar, skulle ønske andre ikke forsto og utnyttet min sårbarhet, skulle ønske folk viste meg respekt, skulle ønske folk forsto at jeg lever på akkurat samme måte som dem, skulle ønske folk ikke ga meg opp fordi jeg prater og går rart, skulle ønske folk frivillig vil finne på ting med meg.. Jeg orker ikke å ramse opp alt jeg skulle ønske. Jeg sier ikke det om ulykken, selvom jeg greit hadde klart meg uten konsekvensene, men den har lært meg mye. Fryktelig mye, litt for mye spør du meg. Jeg skal ikke gå til personangrep på noen, men for å si det sånn, andre har gjort MER feil enn meg. Når jeg tenker meg om, og det da i forhold til ekskjæreste, venner, familie, så sto jeg i mellom tre ting for den: Sex - penger - bare i veien. Liksom.. Du føler ikke at du betyr så mye da, om du skjønner meg? Neida, de sier at penger betyr ingenting, du er ikke i veien, sex er bare.. Sex. Men when all comes to all, stemmer ikke dette. Jeg er en menneske kjenner, jeg leser folk UTROLIG fort. Det er kanskje litt vanskeligere å lese om jeg møter på 10 ukjente samtidig, men det tar ikke lang tid før jeg har lest alle. Henger jeg minst med deg, er ikke boka di så fin. Men det som også er, er at hvis du kjenner meg godt nok, er jeg lett å manipulere. Nå har jeg blitt veldig flink til å observere når dette skjer, men det sårer jo like mye hver gang. Jeg trenger å leve jeg, jeg vil følge mine drømmer. Jeg vil hoppe i fallskjerm, jeg vil klatre i mount everest. Ja, det er kanskje farlig, men da lever jeg. Da kjenner jeg at jeg lever, at jeg er verdt noe mer enn penger. At nå er det endelig jeg som kan se ned på de andre der jeg dingler i fallskjermen og håper på at tauet ikke ryker. Det er da jeg lever. Når jeg får gjøre de tingene jeg så lenge har ønsket meg. Da lever jeg. Det å skulle sitte her hjemme alene med iPad og tv som selskap, uten jobb og venner(det ser ut til å løse seg nå!), det er ikke å leve for meg. Ja, jeg har Milo, han elsker jeg. Han vil bare ha kjærlighet fra meg. Men det blir liksom til at jeg føler jeg bare er i veien for venner og kjæresten, penger.. Ja. Jeg er ei veldig livsglad jente, jeg ler av det man ikke skal le av. Jeg er også veldig sterk, antageligvis en av de sterkeste du kjenner. Jeg finner meg en liten glede i alt, det gjør at jeg klarer meg i gjennom dagen. Jeg elsker å sitte å le av mine egne tanker, disse små gledene gjør at jeg overlever dagen. Men vet du, samme hvor livsglad jeg er, samme hvor sterk jeg er, samme hvor tapper jeg er - jeg tåler faktisk ikke alt. Jeg tåler svært lite. Svært, svært lite. Ting ser ut til å bedre seg litt nå, kanskje ikke på alle kanter, men på noen. Noe du sikkert merker på skrivingen min og, ikke den typiske tristheten. Men vet du hva? Det skremmer livet ut av meg. Jeg må finne ut av hva jeg vil, hvem jeg vil det med, når jeg vil det, og.. Ja. Valg må tas, jeg må bestemme meg, jeg må ta konsekvensene. Vet ikke om jeg er klar, jeg. Jeg vil prate med noen, men du vet - i veien. Psykolog, they say. Veeel...
I går var jeg sammen med jentene igjen, denne gangen møtte jeg også noen nye! Og hva skal jeg si..? Jeg har liksom møtt på folk jeg ikke trodde fantes, hvis du skjønner? Jeg er ikke så alt for glad i å prate med min lave og litt uforståelige stemme blant mange folk OG musikk, men jeg prata litt med alle. Husket ikke sånn alt for mye av kvelden, men jeg tror det henger sammen med det at jeg hadde med meg 70 cl bacardi razz, og jeg har bare litt over halve igjen. Men jag gav bort ett glass da! Og haha, jeg ler av så mye rart.... Tror vel det var sånn at ho ene gnissa tenner, og da kom ho andre med det ansiktsuttrykket, og jeg døde. Jeg lo av det flere ganger utover kvelden. Satt også i halsen ett par ganger, og da døde jeg hvertfall. De andre måtte slå meg i ryggen, gi meg papir, mens jeg prøvde å hoste det opp, samtidig som jeg lo. Fikk faktisk sprit opp gjennom nesa, og det svei.... Det var så mye morsomt i går, og jeg ler jo av ALT! Den gjengen er rimelig åpne, og det passer jo meg perfekt, da jeg er rimelig åpen selv. Ble litt ubekvem når jeg trodde jeg skulle hikke, men det var ikke en hikk som kom. Men de bare; Jaja, sånn gjør vi hele tiden! Det var liksom snakk om så mye i går, alt fra sæd, promp, tiss, til.. Ja, alt. Følte meg skikkelig velkommen og inkludert, så jeg hadde det superb!
Det var though en liten episode som ødela kvelden litt for meg. Som dere alle vet, er det ikke mye som skal til før jeg er glad eller trist. Også gikk ho ene, og det ble litt roligere, og herregud, humøret mitt falt enormt! Ble skikkelig trist, og det uten at jeg vet hvorfor. Sendte litt meldinger med kjæresten, og sa jeg ville ut på byen. Viste denne til Anine, den med at jeg ville ut. Men sniken leste de andre meldingene også, og tok meg med inn på ett rom. Vi prata litt, og jeg sa jeg ikke ante hvorfor humøret rant ut av meg, det bare gjorde det. Humøret mitt bedra seg litt da, og det ble etterhvert til at kjæresten henta meg. Men jeg var litt molefunken, jeg er så lei av at den minste lille ting, og denne gangen uten at jeg visste hva, skal ødelegge. Det er ikke så mye som skal til, som sagt!
Men kvelden var utrolig bra, og jeg gleder meg til neste gang!
Party outfit!
Kjole fra illusion.no, sko fra Eurosko.
I dag blir det å kose seg med jentene og bacardi razz! Have an amazing night, I will!
Dette er den FJERDE gode dagen, oh what a joy it is! Tror disse jentene jeg har kommet i kontakt med har mye av skylda, pluss det at jeg vet jeg har en kjæreste som støtter meg og er der for meg, rettleder meg. Jeg har også funnet en psykolog jeg klaffer med, så nå er ting på god vei. Er riktig nok overfølsom, meeen. Ble greit irritert når de suppehuene ringte meg i går, det var liksom litt for sent. But I'll give it a shot! Nå går ting virkelig min vei, og jeg elsker det. Jeg er så fornøyd, og når jeg har hatt fire gode dager på rappen, blir jeg enda mer fornøyd. Jeg merker at det er ett eller annet i meg som skriker PASS DEG PASS DEG FORTSETT MED Å VÆRE DEPRIMERT, men jeg klarer ikke å høre på den. Det blir liksom til at jeg tidligere har laget meg scenarioer om at vonde ting vil skje, og derfor gjort meg selv trist med vilje. Men ikke nå. FIRE DAGER PÅ RAD! Takk til jente gjengen, takk til kjæresten, takk til psykologen. I går hadde jeg og min kjære en god kveld. Tror ikke han vil at jeg skal gå ut med noe av det, men han kom hvertfall til meg litt før paradise. Jeg spurte han bare ett spørsmål om det det gjaldt, og så lot jeg det ligge. Jeg liksom, jeg som henger meg opp i alt, jeg lot det ligge! Presset ikke eller noe. Det skapte en kos stemning, han dro meg inntil seg i sofaen. Vi skulle se litt Gossip Girl, men hvem sovna fra det..? Jepp. Jeg er ufrivillig asosial når jeg er med han og vi ser film. Han er også verdens skjønneste. Jeg skal en tur til ho ene i jentegjengen i morgen, der også 2 av de andre kommer, pluss noen ukjente. Det blir jo da litt alkohol inni bildet, og planen var at jeg skulle ta med Milo, la de hilse på. Men det kunne jeg bare glemme, haha. "Milo skal være hos meg, han." Kjenner jeg han rett, vil han være greit nervøs i marra. Han vet jeg ikke kjenner de så godt, samtidig som jeg ikke er verdens sterkeste skulle det skje noe, pluss litt alkohol inne i bildet, så.. Men jeg tar det med ett smil, og gleder meg! Alkohol har ingen betydning for meg, er jeg omgitt av folk som er i godt humør. Da glemmer jeg på en måte alkoholen, hvis du skjønner? Og vet du hva det beste er? Jeg sa jeg ikke fikk lov til å ta med Milo i morgen, og da fikk jeg til svar; Vi kan jo ha en filmkveld hos deg om ikke så alt for lenge så vi får nok sett han:-D Har også hørt litt fra de andre, som også foreslår ting videre fremover! Da er denne piken veldig fornøyd, nå stabler ting seg litt mer på beina hos meg. Som jeg sa til psykologen; "Når jeg har det bra, har jeg jobbet meg i gjennom alt. Ja, det har skjedd, og det var ekstremt vonde opplevelser, men livet går videre. Har jeg det dårlig, henger jeg meg opp i disse SMÅ bagatellene, gjør de enormt store. Gjør meg selv deprimert uten grunn." Nå har jeg det bra, veldig bra. Og sånn tror jeg det vil fortsette. Fire gode dager på rappen, det skjedde nå for første gang, på snart 4 år. DET, det er lykke det! Jeg gleder meg enormt til i morgen, skal til og med vise dere mitt poutfit(party outfit) før jeg drar! Jeg vet jeg har noen lesere fra Fredrikstad her, så hvis noen vil kjøre meg hjem i morgen natt, send navn og nummer til chamarhus@hotmail.com. Hahahah
Nå er jeg dritt lei den jævla karusellen livet mitt er. Enten går det rett oppe, eller så går det rett ned i helvete. Alltid.
Vi vet jo at legen henviste meg til voksen psykiatrisk, psykolog. Men Norge veit du, du får bare øyeblikkelig hjelp hvis det er livsfarlig. Jepp, fikk avslag. Det var tidenes downer for meg. Jeg hadde endelig mannet meg opp til å be om hjelp(noe jeg tror vil alle har skjønt at jeg trenger), også får jeg ikke? Jeg kan si som så at jeg ofte har lekt med tanken på å skade meg, men jeg har en alt for sterk personlighet og stå på vilje til det, så det har aldri skjedd. Så når jeg da innser at jeg trenger hjelp, og i tillegg spør om å få den, var jeg stolt av meg selv. Veldig stolt. Jeg gjorde noe jeg ikke ville, jeg gjorde noe jeg anser som å underkaste seg - jeg ba om hjelp. Men jeg fikk avslag. My case wasn't bad enough. Da gikk jeg ned i grava. Jeg har opplevd hvertfall fire seksuelle overgrep. Jeg har mistet alle vennene mine. Jeg har hatt trøbbel med familien min. Jeg har lekt med selvskadings tanken. Også får jeg ikke hjelp? Jeg trodde selve ulykken og det den har gjort med meg var nok. Så får jeg ovennevnte i tillegg. Nei, ikke alvorlig nok. Altså.. Hallo? Men jeg gav ikke opp. Nå som jeg hadde underkastet meg, kunne jeg like gjerne bli der nede! Jeg fant ut at greit, det blir ikke billig, men da finner jeg en selv. Og jeg fant en. Jeg sliter veldig med å stole på folk, jeg må føle at ting klaffer, skal jeg tørre. Vi klaffet, og det bra og. YAY! Opptur! Og når jeg hadde den lørdagen med jentene, enda mer opptur! Oppturen fortsetter til fredag! YAAAY! Men i stad skjønner du, rett før klokka ble 19, ringte telefonen min. Ukjent nummer. Jeg tar vanligvis ikke det, men denne tok jeg. "Ja hei, det er fra psykiatriske hos sykehuset Østfold. Har mottat henvisning fra legen din bla bla bla har du hatt lyst til å skade deg selv? Kan jeg ringe til fredag og avtale time til uken?" MEN I SVARTE HELVETE! For fucks sake! Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Jeg bare svarte på det han spurte om, og visste ikke helt hva jeg skulle gjøre. Jeg sa ja til at han kunne ringe på fredagen, da får jeg litt betenkningstid. Det er helt greit at det er gratis, sparer jo penger. Men nå har jeg funnet en som har erfaring med trafikkskadde, og når vi da i tillegg klaffet på første møte, ble jeg veldig rolig, fikk en sånn god ro i kroppen. Den tok han dusten vekk. Stå for det jævla avslaget deres. Nå har tanke kverna startet, så da sier vi adjø til søvn i natt. Jeg blir så stressa. Jeg har funnet en, og ja, jeg må betale, men det tar jeg meg råd til. Faens suppehuer. To personer går ikke hos meg, det blir for mye. Jeg skal gi det en sjans, hvem vet, det kan hende jeg finner en jeg klaffer bedre med. Men jeg har en negativ innstilling til det nå, jeg har allerede funnet en. GRØSS. Får se, skal tenke fram til fredag. Jeg hater å tenke. Forpulte karusell.
I dag har vært en sånn god dag som bare kom ut av intet. Jeg var som vanlig ikke på mitt beste i går, jeg tok meg nær av absolutt alt. Men det var utrolig deilig å endelig få gråte etter at kjæresten dro. Hadde holdt det inne hele dagen og kvelden, og når jeg da endelig følte jeg kunne gråte, hadde jeg ikke fått lukket døra helt igjen en gang. Den natten der var litt vrien. Jeg våkner av mareritt grytidlig hver morgen, og sover dårlig etter det. I dag våknet jeg klokken 6, og etter det sov jeg med en slags angst for neste mareritt, så våknet litt hipp som happ i hvertfall to timer. Jeg sov faktisk når klokken ringte 10, men jeg sov samtidig ikke, hvis du skjønner? But back to the point. Sto opp med en vond, ekkel følelse i kroppen. Men jeg hadde ikke tid til å konsentrere meg om den(noe jeg alltid gjør), så den forsvant da etterhvert. Og når jeg kom meg til frisøren, forsvant alt. Jeg satt nemlig i stolen med farge i håret, og brått plinger det i låret mitt. Fikk melding fra en av jentene fra lørdagen! Men jeg er greit langsynt, rimelig blind uten briller, så jeg hadde ingen sjans til å lese. Når jeg ble ferdig, leste jeg en ganske lang melding fra en av jentene. Vil ikke gå inn på hva det sto på den, men jeg kan si at jeg ble rørt, litt satt ut, følte at folk brydde seg. Frisøren spurte om jeg ble henta, men jeg var helt målløs og rimelig tom for ord. "Nei, øh.. Ehm.. Nei.. Øh.. Jeg... Buss.. Øh.." Sånn gikk den samtalen liksom! Kjæresten sa også noe til meg i går etter at han kom hjem, og det sammenlagt med meldingen, har gjort denne dagen bra. Jeg føler meg så inkludert, føler at folk bryr seg om meg, og det trenger jeg. Det er ikke så mye som skal til, bare en enkelt melding uten at jeg har sendt først, gjør dagen ganske mye bedre. Men det er ikke bare positive ting med denne dagen. Jeg har opplevd greit mye backstabbing og overgrep på disse snart fire årene, og det gjør at jeg forbereder meg på enda mer vonde ting, jeg ser for meg ting jeg tror vil skje, gjør meg selv deprimert. Og veit du hva? Jeg hadde det supert med jentene, ser de allerede til fredag igjen! Men.. Det er alltid ett men. Jeg tror du vil lese det her, så da bare sier du i fra hvis du vil jeg skal ta bort, you've got my number! Den ene jenta var i en ulykke i fjor, tragisk ulykke. Ho var russ, og klarte å få sånne svære paller rett i ansiktet. Store deler av ansiktet hennes knuste om jeg ikke minns feil, knakk også nakken. Men herregud, for ei jente! Ho er super oppegåendes den dag i dag, og humøret hennes smitter! Det var ho jeg hang mest med, ho og tvillingene(haha). Tror ho forstår meg utrolig godt, da ho også var sengeliggende en stund. Og nå kommer det triste. Vet du hva ho sa til meg? Det at når ho var hjemme og var trist/lei seg/frustrert/younameit, kom en av jentene og dro ho med seg ut, tok bort det den ensomheten og tristheten. Og jeg bare... Hvorfor gjorde ikke mine venner sånn? Hvorfor har jeg ikke møtt disse jentene før? URETTFERDIG! Jeg har en, ho var hos meg ganske ofte. Ser ho nå og, men ikke så ofte. Det blir mer til at jeg lener meg på kjæresten min, noe som kanskje ikke alltid er like greit. Jeg holder meg i min egen lille sikre boks, forbereder meg på å bli såra og backstabbed. Sånn har jeg blitt. Men det er utrolig lett å bli kjent med meg, jeg gir mye av meg selv. Kanskje litt for mye, noe som igjen gjør at jeg ofte blir såret - da blir boksen min enda mer sikker. Jeg må jobbe med dette, jeg vet. Jeg prøver. Feiler kanskje, men jeg prøver!
Jeg skulle ønske jeg var så sterk som jeg utgir meg for å være. Jeg setter opp ett brave face, "Jeg takler alt", men på innsiden dør jeg av smerte. Jeg skulle ønske jeg var alt annet enn sårbar, men jeg er antageligvis den mest sårbare personen du kjenner. Jeg skulle ønske mine outers stemte med mine inners. Du ser en sterk, tapper, livsglad jente, men veit du hva? Den jenta sliter med å takle hverdagen sin, den jenta tåler faktisk svært lite. Se bare i går, jeg hadde det SUPERT med jentene. Det er en slags rehabilitering for meg, det å føle seg inkludert. Vi skal faktisk finne på noe til fredag allerede! Det er en god ting, da har jeg noe å se frem til, glede meg til på de dystre dager. Men vet du hva som ødela dette i dag? Det er nå dere vil skjønne at ingenting skal til: Iste. Jeg laget meg frokost, og skulle helle meg ett glass iste fra en sånn boks med åpning man bare flipper opp. Denne var full, men jeg prøvde å helle forsiktig. Tror du det funket? Nei. Jeg kan si det slik at bordet, to stoler og gulvet måtte vaskes. Det var da jeg merka at det lå noen følelser på lur baki der. Etter jeg hadde vasket, skulle jeg prøve meg igjen. Denne gangen gjorde jeg det litt annerledes, prøve å ikke søle. Tror du det funket da? NEI. Da kjente jeg tårene samle seg i øynene, og jeg var ett millisekund unna å gråte. Kjæresten var nemlig her, og det ville ha vært greit flaut, gråte av iste. Da kjempet jeg heller for å holde det inne. <- Ser du? Det skal INGENTING til. Jeg skulle bare ønske ting hadde vært så annerledes, at ulykken hadde tatt en annen vending. Det hadde vært så mye enklere om jeg fikk en hodeskade som gjorde at jeg var litt.. Finner ikke ordet. At jeg ikke forsto det jeg forstår, at jeg trodde det var greit å miste så og si alle. Ting hadde vært så mye enklere, hadde jeg ikke forstått det jeg forstår. Og hver gang jeg er på en god vei, skal alltid noe butte i mot. Og når man er så sårbar at en iste ødelegger, skjønner du vel at da er man virkelig langt nede. Jeg lot meg selv gråte for en time siden. Da hadde jeg holdt det inne en hel dag. Kjæresten hadde kjørt meg hjem etter fotballkamp, og han var hos meg litt, vi pratet litt om hvordan jeg burde være med jentene, for å ikke miste kontakten med de. Jeg gjør absolutt alt som står i min makt for å ikke feile, ikke ødelegge. Og når han da til slutt gikk, begynte jeg å gråte i det jeg holdt på å lukke døra. Det varte en god stund, skulle liksom gråte ut alle de små tinga jeg har tatt meg nær av i hele dag. Og jeg tar meg jo nær av alt. Svak jævel, you say? I agree. Svak jævel. Men men, life goes on, they say. Tar meg i å lure på hvor lenge det skal go on. Men veit du hva, nå har jeg blogget det ut, og det hjelper alltid. Så nå skal jeg legge fokuset tilbake på gårsdagen, tenke på verdens beste jentekveld!
