Charlottes vei tilbake til livet

Jeg har det vanskelig om dagene. Jeg har det veldig bra, både med leilighet, jobb, familie, kjæreste - jeg har det bra. Jeg har også fått mye mer energi etter at jeg flyttet, nå har jeg bare meg selv å fokusere på, ingen andre. Men jeg er sliten. Fy faen, jeg er sliten

Sliten av livet. Ikke misforstå, jeg elsker livet, men jeg blir bare så sliten av alle belastninger livet har gitt meg. Først ble jeg angrepet av hund. Så ble jeg skolens største mobbeoffer i over 3 år. Så ble jeg påkjørt, og det igjen endte nesten med døden, og det fikk fatale følger jeg vil ha etter meg hele livet. Så mistet jeg venner, kjæreste, så opplever jeg det ene overgrepet etter det andre, jeg blir psykisk misbrukt i over ett år, og dette er ikke alt en gang. Det er så mye mer. Og veit du hva?

Det er alt for tungt for meg. Det er alt for tungt å ha dette på skuldrene mine, jeg er kjempe sliten. Det går ikke en dag uten at vonde minner slår til meg. Ja, jeg er flinkere til å skyve minnene vekk fra meg nå, men de kommer fortsatt. De kommer. Og jeg er kjempe sliten. Det er en stor psykisk belastning for meg. Når jeg våkner er de ikke tilstedeværende, men jo lenger ut jeg kommer i dagen, jo mer sliten jeg blir - ja, da kommer de.

Nattesøvnen min bærer stort preg av dette, jeg sover så dårlig. For en stund siden sov jeg i max 3-4 timer, brukte kanskje 2 timer på å sovne, og når jeg da først sover, sover jeg dårlig. Våkner grytidlig. Får i meg litt mer søvn nå, nå kan jeg klare å sove i 6 timer, men bruker fortsatt like lang tid. Om ikke lenger.

Hva skal en gjøre, når man føler at livet er for tungt å bære? Jeg er ingen person som gir opp, så jeg prøver å finne meg løsninger på alt. Men nå er jeg lei av å få tunge vekter plassert på skuldrene mine. Jeg står alltid stødig, men jeg er forferdelig sliten. Det er heller ingen som forstår, da jeg er utrolig livsglad, i godt humør 24/7. Men det skal ingenting til før jeg knekker. Ingenting. Disse vektene blir for tunge for meg, jeg orker ikke mer. I tillegg tar jeg meg nær av alt. Har lagt fra meg litt av det, men det er mye igjen.

Se bare i dag. Jeg skal kjøpe meg bil, og denne er det da heftelser på, da eieren har lån på den. Jeg spurte om noe rundt dette på facebook, og da fikk jeg beskjed om at jeg ikke burde kjøpe bil med heftelser. Jeg ville da vite litt mer om dette, og som dere alle vet, jeg kan bli hissig når jeg skriver. Fikk over 50 kommentarer, folk rådet meg til å ikke kjøpe den, ikke se på den en gang. Men så finner jeg ut av at alle som har tatt opp lån og kjøpt seg bil, de har jo heftelser de og! Og jeg bare HVA?! Her hadde folk "klikka" på meg av noe de også mest sannsynlig har? Det jeg betaler for bilen, skal jo gå til å betale ned heftelsene!

Min kjære skjønte jo at det prega meg, så han tulla det bort. Men tror du jeg sov godt? La oss 00, jeg var våken til over 3. Men jeg fant ut at vi fortsatt skulle se på bilen, og få "eksperter" til å se også. Bilen er perfekt ♥ Pervo hadde med seg en kamerat som har peiling, og de gikk faktisk ned på bakken for å se på bilen. Jeg fulgte med og var helt hva gjør vi her nede..? Holdt meg unna motoren, der skjønte jeg ingenting. Pappa så også på den, han godkjente også! Så denne bilen blir vår ♥ Har også fått avtalt med selger at vi drar i banken, slik at vi gjør en trygg handel.

Så kommer vi oss hjem, og jeg poster "L-Y-K-K-E-L-I-G ♥" som status. Pappa gratulerer meg, en annen jente også. Men så får jeg en kommentar(vedkommende har nå slettet denne), "Den med heftelsene? Gratulerer da ;)" Damn, da droppa humøret tusen hakk. Jeg var så lykkelig og glad, det hadde faktisk kommet en 5 minutter etter oss, ville også ha den, men VI fikk den. Også skjer dette. Den med heftelser. Jeg misforstår jo ofte, så jeg svarer krasst tilbake. Hver gang. Jobber med det, men det er ikke så lett. Folk forklarte meg litt da, sa at de bare brydde seg, og bare ville hjelpe, og jeg ser den. Men det var så unødvendig når diskusjonen ble het i går. Det var slitsomt nok.

Men det stopper ikke der. Brått skrev personen til meg i chatten. Da var jeg brått spydig, sur og tragisk, ettersom jeg svarte det jeg svarte. Jeg satt der og bare.. Hva..? :( Kjæresten min tulla det bort, da det heller ikke skal mye til før jeg er i godt humør igjen, men det gjør vondt. Jeg skjønner at folk vil si i fra, råde meg og hjelpe meg, men da hjelper det ikke å skrive spydige/hissige/sinna kommentarer. Det får motsatt effekt, og jeg gjør alt annet enn å følge rådet. Skriver du der i mot i en hyggelig tone til meg, og slenger på en smiley, ja da hører jeg nok på nettopp deg.

But people never do. Den hyggelige tonen må fortsette, ellers føler jeg meg angrepet, uten at jeg nødvendigvis blir det. Men det blir alt for tungt for meg. Jeg har alt for mye på skuldrene mine. Det over er ingenting å bry seg om egentlig, men jeg gjør det. Jeg tar det til meg. Jeg blir så såret. Og det vet de fleste om. De glemmer det nok, da jeg virker rimelig tøff, men akkurat nå - nå er jeg sliten

Sliten av livet. Sliten av å bære på disse vektene. Sliten. Jeg trenger noen lette dager nå, der jeg bare har meg og mitt. Jeg er sliten. Veldig sliten. Jeg tror denne bilen vil hjelpe meg, da har jeg noe jeg kan søke tilflukt i, noe som er mitt, noe jeg har motbevist andre i. Jeg er glad i bilen min ♥ Og når den dagen kommer og jeg får førerkortet, ja da blir det mye enklere. Da kan jeg kjøre bilen min, fokusere på det som tok store deler av livet mitt - trafikken. Jeg skal holde ut, jeg skal holde ut det å være så sinnsykt sliten. Jeg vet jeg får noe igjen for det. Jeg har leilighet, jeg har valp, jeg har kjæreste, jeg har snart verdens fineste bil - jeg skal holde ut